Julen

Advent (latinsk og betyr egentlig "ankomst"), er starten på det nye kirkeåret og begynner 4 søndager før jul. Den liturgiske fargen er fiolett. I adventstiden forbereder vi julen og venter på Jesus-barnets ankomst. Kake-bakst, gave-kjøp og jule-reingjøring hører til adventstiden.

Sancta Lucia (13. desember), er skytshelgen for synet, og lysets beskytter. Selv om Lucia-feiringen er spesielt tradisjonsrik i Italia og Sverige, feires hun i mange land, både i den greske og romersk-katolske kirken. Vår tids feiring, i årets mørkeste uke, med en hvit-kledd Lucia med lys-krone og hvit-kledde barn, er hentet fra Sverige.

Jule-fred. Magnus Lagabøtes by-lov fastsetter at det skal være jule-fred fra Tomasmesse (21.desember) og 3 uker framover. Ble jule-freden brutt, var man hjemfallen til dobbelte bøter. Mens det var jule-fred, var man også fredet for å bli saksøkt, og fredløse skulle ikke forfølges da. I bonde-tradisjonen betydde jule-fred at da skulle alle snarer være åpne, det skulle være jule-fred i skogen.

Lille julaften (23. desember), kalles og Torlaksmesse eller Tollesmesse. Flere steder i Troms var det skikk at den som var først oppe, hadde lov til å rise de andre på senga. Det var "juleskòka, eller joleskjerkja". Det var nok en lur måte å få folket tidlig opp og igang med arbeidet, som måtte være ferdig gjort denne dagen, ellers kom julesveinene og skapte ugreie. Et annet navn på dagen var "vaskarnotti". Gammelt sot og støv skulle skrapes ned fra tak og vegger før de gikk igang med vaskingen.

Skildringer fra enkelte Østerdalsbygder viser at jule-badet eller "laugingen", som de kalte det var en seremoni i seg sjøl. De hadde et stort kar ved fjøs-muren, hvor de varmet "laugarevann" i logpanne, så la de et sølv-spenne i vannet, den skulle ligge der til alle hadde "lauget" seg. Først skulle mannen uti, så kjerringa, så barna og så tjenerne. Mennene først. Baljen måtte aldri stå tom, når en steg opp, stakk den neste foten nedi. "Laugarvannet" måtte ikke slås ut før juledagsmorgen, ellers ville alle på gården få "vann-sott".

Man lauga seg i et stort trekar, uthulet trestamme, en balje eller en stamp. Etterpå ble det gjerne budt på dram (lauesup eller laugardram).

Noen hevdet at lille julaften er dyrenes julaften. Fra Jylland i Danmark fortelles det at i dag fikk kreaturene godt med for. Alle ploger og andre redskaper, som sto ute, måtte flyttes inn denne aftenen, for at Jerusalems skomaker, som var dømt til evig vandring, ikke skulle sette seg på dem, ellers ville markene bli fulle av ukrutt det følgende år.

Julaften (24. desember). Noen gamle kilder kaller denne dagen for Natalis Christi (Kristi fødsel) for de trodde at Jesus ble født midt på natta eller litt før midnatt. Folk trodde at det fulgte særlig stor lykke med ting som ble gjort ferdig julekvelden. Derfor ble mange arbeids-stykker gjort nesten ferdig utover høsten, slik at den siste fin-pussen kunne tas nå. I skumringen måtte alle dører merkes med tjære-kors for å holde troll-kjerringer og andre vonde vetter borte. I gamle dager ble det også malt tjære-kors på øl-tønner og husdyr for å verge dem mot det ridene følge som farer gjennom lufta jule-natta (oskorei eller julerei, det er de døde som søker tilbake til sine heim på jorden). Så fikk dyrene julekveld-sviskenet (knippe med lauvkvister av bjørk og selje) som var gjemt til dette bruk.

Juledag (25. desember). I det annet århundre sto det en strid mellom den vestlige og den øst-romerske kirke. De vestlige mente at jesu fødselsdag var i dag, mens den østlige mente at dagen var den 1. januar. I dag vet vi jo hvem som vant denne striden. I midten av 300-årene oppstod denne dagen som en kirke-festdag i Rom, til minne om Jesu fødsel. I tidligere tider var dette en festdag for sol-guden Sol inviktus, som betyr den ubeseirede sol.

2. Juledag (Stefanus-messe, Staffansdag) (26/12). Minnedag for Stefanus, kirkens første martyr. I Ap. gj. 6 og 7 nevnes han blant de sju første diakoner. De sto i spissen for den gresk-talende del av urmenigheten i Jerusalem. Saulus (apostelen Paulus) gis hovedansvaret for at Stefanus ble steinet til døde.

Nå tok en ny og livligere fase i jula til, med mange slags lek og skjemt og moro. Det var gjestebud og feste-perioden i julehelga. Hvis gjestene ikke fikk et glass vin eller en små-kake, så bar de julen ut. Mange steder red de rundt på gårdene denne dagen. I Hardanger og på Voss red karene like inn i stuene, om dørene ikke var for lave. Husbonden måtte gi dem "skjenk". Det var viktig at hestene også fikk rikelig med skjenk eller smak av maten. Viktigst var skjenken, for da trodde de at hestene sprang raskere og villigere.

3. Juledag (Jonsmesse, Sankt Johannes) (27/12). Til minne om apostelen og evangelisten Johannes. Hans merke er en ørn.

Tidligere feiret de også denne dag, da skulle man ikke gjøre noe ordentlig arbeid, men små puslerier gikk bra. Enkelte steder var det mye fyllelag denne dagen og folk dro ubedt i gjestebud. Hvis det er sol denne dagen, vil munkene beklage seg dette året, ifølge gammel folketro.

4. Juledag (de uskyldige barns dag, barnemesse, barnedagen) (28/12). Til minne om barna i Betlehem, som ble drept av Herodes i hans forsøk på å ramme Jesus-barnet. I våre dager er dette tiden for juletre-fester, tidligere gikk barna på besøk til hverandre denne dag.

Noen steder skar de merker i lofts-bjelken fra julaften til tolvte dag jul, de skulle spå om været de neste 12 måneder. Uttrykket "om ikke alle jule-merker slår feil", stammer herfra. Ifølge denne teorien blir april-været til neste år, slik som det er i dag. Det het seg at man ikke skulle bruke rokken i romjulen, helst skulle den settes på loftet, klesvask og baking burde man også unngå, for trollene kunne lukte det nybakte.

5. juledag (Tomasmesse II) (29/12). Minnedag for erkebiskop Thomas Beckett, som ble myrdet 1170 i Canterbury.

På nord-vestlandet hadde de en skikk som de kalte "Kjærringveitsla", der møttes kvinnene på femte-dagen for å feste med smør-mat, dravle, brennevin og øl. Mannfolka hadde sin egen fest. I Hardanger hadde de "kjøttveitsla" i dag, det var et spleise-lag hvor kvinnfolka hadde med seg kjøtt-lår, gryn og poteter, mens mannfolka stilte med øl. I følge gammel overtro bør man ikke ha på seg nye klær i dag, for da blir de fort utslitt. Denne dag varslet været for de kommende fem ukene.

Julenissen. Norsk nisse-tradisjon har i utgangspunktet ikke noe å gjøre med nissen som kommer med gaver. Nissen (tomten eller haug-bonden), holdt til på gården og hjalp til, særlig med stell av hesten og husdyrene. Det var han som skulle ha takk og belønning i form av nye klær og i form av grøt med smør-øye til jul.

Vi regner med at julenissen (som kommer med gaver til snille barn), stammer fra Tyrkia og at den henger sammen med feiringen av en minnedag for St. Nikolaus, brakt med til Amerika av de hollandske immigrantene. Hos oss er det varianten den amerikanske Santa Claus, som er mest kjent. Men skikken med at nissen kommer med gaver til barna til jul ble kjent i Norge først etter 1900, med størst spredning mellom de to verdenskrigene og utbredt over det ganske land først etter andre verdenskrig.

Juletre er kjent fra Sørvest-Tyskland fra begynnelsen av 1500-tallet. Trær eller kvister ble satt opp i forsamlings-lokalet til forskjellige selskaper og håndverker-lag. Treet ble pyntet med "godteri" og sto urørt over jul og nyttår. Trettende dag jul ble det høstet av medlemmenes barn. Det ble alminnelig utbredt i Norge først på 1870-tallet og da først i byene.