Fastelavn

Fastelavn.

Fastelavn-søndag, eller quinquagesima, søndagen før faste, den 7. søndag før påske.

Fastelavn var opprinnelig aftenen før fasten begynner. Senere brukt om de tre siste dagene før fasten, fleskesøndag (fastelavn-søndag), blåmandag og kvitetirsdag (feitetirsdag).

Til fastelavn knytter det seg ur-gamle skikker med røtter langt tilbake i hedensk tid og en vår-fest som den gang ble feiret på denne tiden av året. Herfra stammer skikken med fastelavn-riset. Kvinner, dyr og trær skulle vekkes til fruktbarhet ved slag av "livskvisten". Riset ble derfor mest brukt til unge, barnløse hustruer.

Fastelavn-søndag, ble også kalt fleskesøndag. Da skulle man feite seg opp til faste-tiden begynte med askeonsdag. Festinga denne dagen med "øldrikk og svir" førte til blåmandag (med tømmermenn) eller fleskemandag.

Feitetirsdag eller sjumålsdagen var siste dagen før lang-fasten begynte. Da skulle man spise sju matmål, men mellom måltidene måtte man ut i skibakken (Nordland). Noen steder ble dagen kalt kvitetirsdag. Da skulle man spise hvit mat som f.eks. hvetebrød og melk. Denne skikken stammer fra Danmark. I mellom-europa var disse dagene karnevalsdager.

Askeonsdag møtte folk i kirken iført botsklær. Der fikk de strødd aske i håret (I sekk og aske). Aska kom fra de brente, vigslede greinene folk bar i prosesjonen palmesøndag året før. Det var presten som strødde litt av denne asken over hodet til alle som var i kirken og sa:

"Memento homo quia pulvis es et in pulverem reverteris". Det betyr: "Husk menneske, du er støv og aske og skal bli til støv og aske".

Ved plog-gangen denne dagen skulle jorda vekkes til nytt liv. Da spente de nakne jomfruer foran en plog. De førte en symbolsk kamp mellom sommer og vinter, der sommeren vant med sine spirende kvister som våpen mot vinterens is-biter. Bålbrenning var vanlig lenger sør, men ble i de nordiske landene flyttet til jonsok.

Fastelavn-ris:

Pyntet ris av alm eller bjørk som man under fastelavn slo hverandre med. Opprinnelig var det barnløse kvinner som ble rist. Skikken er fra førkristen tid og hviler på forestillingen om at risingen fremmet fruktbarhet.