Unionsoppløsningen

Unionsoppløsningen (offisiell flagg-dag).

Fridtjof Nansen spilte en sentral rolle i prosessen som førte fram til unionsoppløsningen i 1905. Han mente tidlig at Norge hadde krav på å bli likestilt med Sverige i unionen. Det ble derfor helt naturlig at han ble trukket inn i unions-forhandlingene i 1905. Allerede i år 1897, da han var på foredragsreise i Storbritannia, drøftet han problemene med liberale britiske politikere. Han fikk inntrykk av at britene ikke forstod Norges syn. Dette bekymret han og førte til at han i fremtiden la større vekt på at norske myndigheter måtte gi bedre informasjon. Utenlandske aviser hadde som regel medarbeidere bare i Stockholm, og ikke i Kristiania. Dette preget reportasjene. Nansen skrev flere brev til The Times hvor han la frem Norges syn. Mange av artiklene ble oversatt og trykte i tyske og franske aviser. Brevene hans førte til stor debatt i Norge.

I 1899 skrev Nansen i en artikkel i "The Times" om at det ble nødvendig å oppløse unionen hvis Norge ikke fikk en egen utenriks-representasjon. Bare et år før hadde Nansen sagt til den svenske statsministeren at han hadde tru på unionen og var heller ikke negativ til at de skulle prøve med felles utenriksminister. Nansen var for likestilling i unionen og var opptatt av moral og rettferdighet i politikken. Han var opptatt av å sikre nasjonale verdier og reagerte på Sveriges lederskap i unionen.

Forhandlingene om en ny norsk konsulat-lov førte ikke frem. Nansen så ikke at Norge og Sverige hadde noe annet felles enn at de lå under de samme lovene. Nansen fikk et brev på trykk i "Samtiden" der han skrev at Norge hadde rett til eget konsulat-vesen. Sverige protesterte på det. Det oppstod en krise i forholdet mellom Norge og Sverige. Både Stortinget og regjeringen ville drøfte situasjonen og overveie nye og friere former for forhold mellom svensker og nordmenn. Litt senere vedtok Stortinget å sette ned en spesialkomite på 19 medlemmer for å forberede neste skritt. Denne komiteen tok ledelsen sammen med den nye regjeringen som kom senere. De hadde et mål at de skulle gjennomføre en norsk konsulat-lov.

Nansen engasjerte seg sterkt i denne saken, men det var ikke unionsoppløsningen som var det viktigste for ham. I en artikkel i "Verdens Gang" skrev han: "Vi vil ikke sprenge noen union, vi vil bare rett og rettferdighet". Nansen mente at unionens viktigste oppgave var å sikre de to land forsvar mot felles fiender. Ordningen måtte erstattes med en annen ordning dersom dette ikke fungerte. Nansen skrev mange artikler, og de gjorde et sterkt inntrykk i Norge og Sverige. Statsminister Hagerup mente at artiklene kunne komme til å utløse krig. Dette ville ikke Norge være forberedt på da de manglet penger til forsvaret. Nansen var ikke bekymret for dette og svarte: "Hvor det gjælder Norges ære og selvstendighet, vil enhver ofre sitt. De kan regne med det jeg har, det er ikke stort, men det vil alle gjøre". Dette sier noe om hvor engasjert Nansen var. Han hadde sett at hans artikler var tatt vel imot av mange og ble inspirert til å jobbe mer. Regjeringen var i tvil og ville ikke ta avgjørelse. Opinionspresset vokste og Nansen krevde aksjon.

Den 28. februar oppstod det en regjeringskrise fordi Jakob M. Schøning og Christian Michelsen søkte avskjed. Michelsen fikk i oppdrag å danne ny regjering for å få gjennomført konsulat-loven raskest mulig. Nansen fikk spørsmål om å være med i den nye regjeringen, men takket nei. Han mente at Norge og Sverige kunne nærme seg hverandre som likeverdige og kunne bli enige om et felles forsvar. Hensikten med unionen måtte være å beskytte Norge mot ytre farer. Nansen påtok seg i stedet å tale Norges sak for stormaktene Tyskland og Storbritannia.

Den nye konsulat-loven ble ferdig i Stortinget i begynnelsen av mai. Både kongen og kronprinsen i Sverige nektet sanksjon. Norge brøt unionen med Sverige den 7. juni. Avgjørelsen til Stortinget var ikke uventet i Norge, da kom det heller mer uventet på svenskene. Nansen skal ha mye av æren for at det ikke ble en unions-krig. Ved en folke-avstemning i Norge 13. august ble det et klart flertall for unions-oppløsning.

Stortinget vedtok at det skulle innledes forhandlinger med Sverige, og den 31. august møttes de i Karlstad. Det vanskeligste problemet de møtte på var grensefestnings-problemet. Etter mye dramatikk ble Karlstad-forhandlingene avsluttet og 9. oktober ble resultatene godtatt av Stortinget. Nansen var ganske fornøyd med resultatene og slik uttrykket han seg i et brev til Eva: "Det hadde været smageligere unægtelig om fæstningerne ikke var blit rørt, men herregud, en får da ikke forveksle det lille med det store, og om nogen i vinter var blitt budt unionsoppløsningen mod rasering av fæstningerne, hvem hadde da betenkt sig". Stortinget godtok Karlstad-overenskomsten med et klart flertall. Den 26. oktober frasa kong Oscar seg den norske trone, og Norge var en selvstendig stat.

Etter at Karlstad-forhandlingene var avsluttet, var det spørsmålet om det skulle bli monarki eller republikk som stod på dagsordenen. Mange ønsket seg republikk og ville ha Nansen som president. Selv så ikke Fridtjof Nansen på det som noe alternativ å bli president. Faktisk engasjerte han seg sterkt for å få et monarki i Norge. Han jobbet aktivt for å få den danske prins Carl til å bli Norges konge. Nansen reiste flere ganger til Danmark for å overtale prins Carl, og han lyktes. Prins Carl ble enstemmig valgt av Stortinget. Prinsen sa ja til valget og under navnet Haakon VII ble han Norges konge 18. november 1905.