Overblikk

Hurtigruten betegner skipsruten som forbinder Bergen og Kirkenes og skipene som trafikkerer strekningen med gods, post og passasjerer. Totalt 34 havner anløpes, og en rundtur Bergen - Kirkenes - Bergen tar i underkant av elleve døgn.

Etter anbudsavtale med staten, ble skipsruten åpnet 2. juli 1893 på strekningen Trondheim-Hammerfest, og det første året var "DS Vesterålen" fra Vesterålens Dampskibsselskab (VDS) det eneste hurtigruteskipet.

Driften har alltid foregått med statsstøtte. I 1893 var tilskuddet kr. 15000 og i 2004 ba Samferdselsdepartementet om anbud for drift av Hurtigruten for perioden 1. januar 2005-31. desember 2012. Ofotens og Vesterålens Dampskibsselskab ASA (OVDS) og Troms Fylkes Dampskipsselskap ASA (TFDS) var de eneste som leverte inn anbud. I desember 2004 ble det inngått avtale om at Staten skal betale hurtigruteselskapene 1,9 milliarder kroner for å drive en helårsrute med daglige seilinger på strekningen Bergen-Kirkenes frem til 2012. På grunn av svake driftsresultat vedtok de to rederiene OVDS og TFDS den 1. november 2005 å fusjonere for å kunne få til en mer rasjonell drift. Det fusjonerte selskapet fikk navnet Hurtigruten Group ASA. Fusjonen ble endelig gjennomført den 19. desember 2005, og trådte i kraft 1. mars 2006. 26. april 2007 ble selskapsnavnet fornorsket og forenklet til Hurtigruten ASA.

Bakgrunn

Statens dampskipskonsulent, August Kriegsman Gran (Indredepartementet) lanserte i 1891 et forslag om å opprette en ekspressrute sjøveien mellom Trondheim og Hammerfest. Formålet var å sørge for rask og effektiv transport av passasjerer, gods og post. På den tiden tok det tre uker å sende et brev fra Trondheim til Hammerfest sommerstid. Om vinteren kunne det ta fem måneder. Med en ekspressrute kunne tiden reduseres til 7 dager både sommer og vinter. Konseptet ble omtalt som hurtigrute, og ville bety en kommunikasjonsmessig revolusjon for Nord-Norge. Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS) og Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) ble forespurt, men rederiene anså vinterseilinger i dårlig vær og mørke som altfor risikabelt. I 1891 fantes det bare 28 fyrlykter nord for Trondheim, og kun to hydrograferte kart var tilgjengelig. Høsten 1891 sendte Indredepartementet ut anbudsinnbydelse for å få opprettet en hurtigrute to ganger ukentlig. Trondheim-Vadsø om sommeren. Trondheim-Hammerfest om vinteren. Noe anbud ble imidlertid ikke innlevert.
21. september 1892 sendte departementet ut en ny innbydelse med justert innhold. Det var nå snakk om en postførende hurtigrute mellom Trondheim og Finnmark en gang pr uke i hver retning. Ruten skulle gå til Hammerfest om sommeren, og til Tromsø om vinteren. Rammene for det nye opplegget var skissert av Vesterålens Dampskibsselskab (VDS). 18. mai 1893 signerte staten en fireårs kontrakt med VDS som ga rederiet finansiell støtte til ukentlige seilinger året rundt.

Den første rundturen

2. juli 1893 gikk "DS Vesterålen" fra Trondheim på sin første tur i Hurtigruten. Ruten hadde ni anløpssteder mellom Trondheim og Hammerfest: Rørvik, Brønnøy, Sandnessjøen, Bodø, Svolvær, Lødingen, Harstad, Tromsø og Skjervøy.
Skipet nådde Svolvær mandag 3. juli kl. 20.00 (35,5 timer) og ankom Hammerfest onsdag 5. juli. Den første reisen Trondheim-Hammerfest med hurtigruten ble gjennomført på 67 timer. Kaptein ombord var Richard With, som i ettertid regnes som Hurtigrutens far.
Nå, 115 år senere, er reisetiden Trondheim-Svolvær 33 timer, og Trondheim-Hammerfest 41 timer 15 min.

Forberedelser og erfaringer

Mange mente at det var hasardiøst å trafikkere denne ruten med en stram ruteplan som forutsatte at man skulle tilbakelegge strekningen Trondheim-Tromsø på under tre døgn også i den mørke årstid. Selskapet hadde imidlertid gjort et grundig arbeid før ruten ble etablert. Tidsplan og seilingsled var gjennomgått i detalj av kaptein Richard With og los Anders Holte. Kurser, seilingsdistanser og passeringstider var systematisk notert. De utarbeidet kurstabeller som gjorde det mulig å seile etter klokke og kompass under de fleste værforhold.
Etter den første vinteren viste det seg at "DS Vesterålen" hadde omtrent samme punktlighet som om sommeren. Dermed ble det sommeren 1894 gitt klarsignal til å sette inn et skip til i Hurtigruten - "DS Sirius" fra Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS).

Reisetid

Hurtigruten var selvsagt tenkt som en hurtig rute, først og fremst for passasjerer og post. Skipene ble etter hvert raskere. "Finnmarken" var i 1912 raskeste skip med sine 14,5 knop. Skipet beholdt kystens blå bånd frem til 1926.
På grunn av at flere anløpssteder kom til og at ferskfisken etter hvert ble en av Nord-Norges store eksportvarer, snek det seg inn et godsrutepreg, og reisetiden ble forlenget. I 1928 brukte hurtigruten fremdeles 40 timer på strekningen Trondheim-Svolvær.
"DS Prinsesse Ragnhild" var ferdig i desember 1931, og "DS Lofoten" i februar året etter. Sommeren 1932 gjennomførte de kappseilaser over Vestfjorden til Svolvær. "DS Prinsesse Ragnhild" satte først rekord fra Bodø til Svolvær på 3 timer og 56 minutter. Noen dager etter tok "DS Lofoten" samme turen på 3 timer og 51 minutter. Men "DS Prinsesse Ragnhild" erobret til slutt det uoffisielle Vestfjordens blå bånd med tiden 3 timer og 44 minutter.
Sommeren 1939 tok reisen Trondheim-Svolvær 33 timer - 2,5 timer raskere enn på hurtigrutens jomfrutur i 1893.
Etter andre verdenskrig kom nye skip med dieselmotorer og toppfart på 17 knop. Våren 1950 seilte "Erling Jarl" strekningen Bodø-Svolvær på 3 timer og 35 minutter og var dermed innehaver av Vestfjordens blå bånd.

Lang vei til daglige anløp etter felles plan

Den tredje hurtigruten var den første som hadde avgang fra Bergen. En egen Finnmarkhurtigrute (Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) og Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab (NFDS)) betjente strekningen Tromsø-Hammerfest-Vadsø fra 1898 til 1907.
Fra 1907 ble det drevet sammenhengende rute to ganger per uke mellom Bergen og Vadsø. Fra 1914 var det fem ukentlige turer, alle med utgangspunkt i Bergen og med Kirkenes som endepunkt.
Det Stavangerske Dampskibsselskab (DSD) ble Hurtigruterederi i 1919 og deres skip startet i Stavanger. Også i mellomkrigstiden ble strekningen Bergen-Stavanger betjent av Hurtigruten en til to ganger per uke.
Fra 1928 ble det seks ukentlige seilinger, og fra 1936 ble det daglige seilinger hver vei. Utgangspunktene for rutene var fortsatt forskjellige. Fem startet i Bergen, en i Stavanger og en i Trondheim. Først i 1953 ble det opprettet daglig forbindelse på alle anløpssteder mellom Bergen og Kirkenes.

Ved et veiskille

Etter krigen ble kommunikasjonsmuligheten til Hurtigrutens anløpssteder gradvis forbedret. Stedene fikk veiforbindelse og en god del av stedene fikk også en flyplass i rimelig nærhet. Dette gjorde at passasjertallet og godsmengden gradvis sank. På slutten av 1970-tallet var de eldste av skipene rundt 40 år gamle, og en fornyelse av flåten var derfor påkrevet. Hurtigruten sto nå ved et veiskille. Skulle man fokusere på passasjerer, skulle man fokusere på gods eller skulle man legge ruten ned? Etter flere år med diskusjoner om fremtiden til Hurtigruten, vedtok Stortinget at det skulle bygges tre nye skip som skulle ha hovedvekt på frakt av gods. Disse skipene ble tatt i bruk i 1982. Etter noen få år ble disse skipene imidlertid bygget om slik at de kunne ta flere passasjerer. Samtidig så Hurtigruteselskapene at ruten hadde et potensial som en turistrute, og satte i gang planlegging for å bygge skip der pasasjerkomfort var prioritert fremfor godsmengde.

Reisetid og anløpssteder

En seiling (rundtur) Bergen-Kirkenes-Bergen tar 10 døgn og 16 timer om vinteren, og strekker seg over 12 døgn. Nordgående seiling tar 5 døgn og 11,5 timer om vinteren. Sørgående seiling tar 5 døgn og 2,25 timer. Skipene ligger i havn 24 timer i forbindelse med julaften. Bortsett fra julaften og innstillinger grunnet planlagte verkstedopphold, har alle havnene daglige anløp av både nordgående og sørgående hurtigrute. Unntaket er Vadsø som bare anløpes på nordgående. I sommerhalvåret (fra midten av april til midten av september) går nordgående hurtigrute inn Geirangerfjorden. Skipet legger ikke til, men passasjerer kan stige av og på ved hjelp av en ekspedisjonsbåt. Sørgående hurtigrute går inn i Trollfjorden i sommerhalvåret, unntatt ved dårlig vær eller forsinkelser. Her er det ingen av- eller påstigning.
På dagtid signaliserer skipene vanligvis sin ankomst med fløytesignaler. Nordgåendes signal er et langt, et kort, og et langt støt i fløyten (morsesignalet for bokstaven K). Sørgåendes signal er to lange, et kort, og et langt støt (morsesignalet for bokstaven Q). Omkring 5 minutter før avgang varsles passasjerer og gjester med et kort støt i fløyten. Når to hurtigruteskip møtes i leia, hilser de hverandre med fløytesignaler om dagen, og lyssignal om natten. Nordgående hilser først.